Denne boken bør leses under dyna med lommelykt. Det hviler noe umoralsk og perverst over historien, som om det var japansk barneporno man leste. Krig, lemlestelse, død, forfall, kynisme, og likevel fortsetter man, som den stille voyeur man egentlig er.

«Basert på virkelige hendelser», står det på innslaget, og man kan bare forestille seg hva forfatteren egentlig har vært igjennom. Han har besøkt krigssoner og U-land, vi har Ukraina, Armenia, Sierra Leone, Jugoslavia, Irak, i kontrast til det monotone livet hjemme ved Solbergelva, Norge. Hva er egentlig greia? Er dette en av de unge trøtte som leter etter spenning?

Man kan heller si at det er noe annet, noe verre. Forfatteren skriver: Vi konsumerer død gjennom underholdningsindustrien, nyheter, infotainment, en slags symbolsk kannibalisme. Det handler om tilskuerens grusomme handlingsfravær, og om mennesker som drar ut på slagmarker; ikke for å være med, men for å ta en enda nærmere titt. I hvitøyet på kadaveret.

Saken er at vi liker å se/oppleve/lese om likhauger, amerikanske, kvinnelige soldater som voldtar irakere og øyne i formalin som blir tatt med hjem som suvenirer. Men det er Big Brother, det er ikke bra, og vi burde egenlig skamme oss, til tross for at Turisten er fordømt spennende.