Belyser det mørklagte
Det er aldri for sent å ta et oppgjør med fortiden, spesielt ikke når det er snakk om europeiske kolonimakters hensynsløse fremferd i de deler av verden hvor de strengt tatt burde hatt lite eller ingenting å bestille. Europa trenger med jevne mellomrom å bli fortalt hvor mye blod det har på hendene, og hvilke lidelser det har påført hele kontinenter i sin utrettelige iver etter å sivilisere folk som aldri ba om å bli sivilisert. Tore Linné Eriksen minner oss atter igjen om hvor mye vi faktisk har å svare for.
De senere år har det blitt vanligere å kategorisere den tyske krigføringen og den brutale behandlingen av herero-folket i det sentrale og sørlige Namibia - tidligere Tysk Sørvest-Afrika - som det 20. århundrets første virkelige folkemord. I løpet av fem år mistet to tredeler av herero-befolkningen livet, enten i kamp, eller som følge av sult, tørst og sykdom etter å ha blitt drevet ut i og siden sperret inne i ørkenen. Det hele etterfulgt av opprettelsene av det som for første, men ikke siste gang, på tysk skulle få betegnelsen Konzentrationslager. Med andre ord; etnisk rensing.
Selv om Linné Eriksens bok i stor grad hviler på allerede eksisterende forskning, gir han like fullt en oversiktlig og dekkende fremstilling av de historiske begivenhetene, så vel som den aktuelle fagdebatten rundt folkemordet i Namibia. Oppbygningen av boken er klar, fattet og leservennlig, også for de som ikke tilhører den innerste fagkretsen av folkemordsstudier. Samtidig stiller han det ugjenkallelige spørsmålet: Finnes det trekk ved disse koloniherrers brutaliteter som peker mot de ugjerningene som skulle komme til å utspille seg i «Det tredje riket»? Går det en direkte linje mellom Namibia og Auschwitz? Eriksen har ingen entydige svar, men viser til flere trekk ved den tyske tankegang og handlemåte i Namibia som synes å uunngåelig peke i én bestemt retning.
Det eneste negative aspekt jeg kan finne ved boken er de utallige fotnotene på tysk. Selv om det sikkert har vært et poeng for Eriksen å i så stor grad som mulig beholde kildemateriell i sin opprinnelige språkdrakt, tvinges i hvert fall jeg til å melde pass mot en så formidabel motstander. Men i øvrighet fortjener boken en plass i enhver opplyst bokhylle, med spotlighten pekende direkte på dens rygg.











