Du ligger naken henslengt på divanen og tar et stort drag av vannpipen som står og putrer ved siden av deg. Gjennom opiumsrøyken du sakte utånder, ser du bort på dine homofile elskere og hvisker: «Vivre la décadence». Utenfor vinduet ditt er militante muslimer i ferd med å ta over. I sine hjemland har de makt over oljereserver, men nå har de emigrert til Europa. De yngler, driver terrorisme og utnytter vår toleranse, noe du, kjære Europeer, er for dum og degenerert til å se. Men det finnes håp. Over Atlanterhavet ligger det forgjettede land. Et land hvor frihet ikke bare er et ord, men et felles mål samlet rundt presidenten, «ein endefram og frittalande kar».

Hallgrim Berg har visstnok levd et langt liv i kamp mot totalitære regimer og ideologier. På sine gamle dager har han begynt å skrive brev til en statue om at Europa trenger å samles om en tanke (og en mann?), for å unngå å bli Eurabia. Setningene er korte, enten spørsmål til statuen, eller polemikker som neddynges av utropstegn i ekte barneskolestil. Så godt som alle Bergs påstander er selvmotsigende og ensporede, han går så langt i sin USA-beundring at han hyller oppfinnelsen av atombomben: «slutt på krigen, så langt».

Meningsmangfold er bra, men en debatt bør være reflektert og saklig, ikke subjektivt vås. Send vannpipa.