Hvis noen skal kalles hippiejævler, med forholdsvis positivt fortegn, må Moving Oos være det mest legitime målet innenfor Norges grenser, så vidt meg bekjent. Hva skal man ellers kalle The New Violators-gitarist Per Bortens frihetsjagende sørstatsrock-influerte hobbyband? En spasertur gjennom tekstlige syttitallsklisjeer (I got the wind in my hair/sun in my eyes ) akkompagnert av slitne tangenter, harry gitarføring og norgesrekord i oooh'er avgjør saken. For ikke å snakke om kubjella som sjelden får hvile.

Gitarist Bortens tighte og samspilte lekekamerater tar faktisk førstedelen av Peace&Love nesten helt hjem til ’71, med høyt tempo og overraskende sterke spor som åpninga «Eight Miles High» og «Never Let You Down». På sitt beste låter det hele svært uanstrengt og så gjennomsyra av spilleglede som nesten bare sideprosjekter kan være.

Men. Etter den sterke åpninga holder det typisk nok ikke helt ut. Til det blir Frank Reppens vokal altfor presset og enerverende etter rundt en halvtime, omtrent samtidig med at bandet rent kreativt går i stå. Det hjelper også lite at skivas eneste downtempo-spor bryter den uskrevne regelen «ikke gjør Pink Floyd, med mindre du er Pink Floyd».

Sikkert ganske bra live disse Moving Oos. Uten at det er vondt eller flåsete ment.