Eksorsistene er inspirert av filmen med nesten samme navn, men inneholder verken blod eller gørr. Snarere er enakteren preget av en trykkende stemning, av frykt og stillhet.

Hovedpersonen er Rakel, en tretten år gammel jente. Men vi ser henne aldri. Rakel er bundet fast til senga av foreldrene, som ikke kjenner igjen datteren. De mener hun er syk, og tilkaller en prest for å drive ut hva det enn er som har tatt over henne.

Eksorsistene handler om angsten for framtida og forandring. Det ligger en uhygge rundt forestillingen. Den innestengte leiligheten med de gusjegrønne veggene og de loslitte møblene, regnet som trommer på taket, lysene som skrur seg av og på og dyrelydene til datteren, er med på å understreke den dystre stemninga.

Skuespillerne får fint fram angsten for det ukjente. Like mye som foreldrene er engstelige for hva som foregår inne hos datteren, blir en selv sittende og holde pusten over hva som kommer til å skje. Dessverre skjer det fint lite, forestillingen blir for stillestående. Problemet ligger ikke i formen, så mye som i teksten; den er rett og slett for spinkel til å bære forestillingen. Og når stykket er over blir man sittende og klø seg i hodet over hva man egentlig har sett. En så stilistisk form krever en spenstigere tekst.