Dette er ikke dokumentaren som endelig forteller sannheten om USA og de skadelidende, men historien om den palestinske universitetsprofessoren Sami Al-Arians kamp mot amerikansk dumhet, sett gjennom familiens øyne. Vi følger tett på Samis kone og barn, og deres opplevelse av å bli overkjørt av et amerikansk rettssystem - som i lys av 11. september ikke på noen måte vil godta at det muligvis finnes forskjell på en palestinsk aktivist og en palestinsk terrorist. Og siden Sami også er professor er de sikre på at i hvert fall noe må være muffens.

Fancy effekter og fortryllende virkemidler glimrer stort sett med sitt fravær. Noen interessante grep som benyttes er likevel nevneverdige: Av og til glir scenene inn i animerte stillbilder, noe som gir tilskueren en naturlig pause og samtidig gjør dokumentaren mer fiktiv og drømmende. I kontrast til dette ramler show-pregede innslag fra amerikanske nyhetskanaler av og til ned som skandaløse bombenedslag, som bidrar til å understreke en bestemt tolkning av rettsaken. Vi får servert et fiendebilde: USA mot Al-Arian.

På grunn av det amerikanske rettssystems langtekkelige prosedyrer, kan filmen til tider virke litt kjedelig, noe som gir tankene mine fritt spillerom til å forsvinne inn i noe annet. De begynner like godt å kretse rundt Galtungs messende og selvfølgelige gammelmannsstemmeklang: «Det Amerikanske imperium faller, og hva så?» Hvis amerikanerne fortsetter å holde på slik vi ser at de gjør her, og hvis filmskapere fortsetter å gi oss innblikk i dette, kan det snart ikke være mye vits i å tvile på dette utsagnet. Men hvor viktig er denne filmen da? Hvis det er innlysende at det amerikanske imperium bør falle fra hverandre?

Filmen er viktig fordi den på en interessant måte belyser tullete aspekt ved det amerikanske rettsystemet og hvordan dette kan innvirke negativt på palestineres sivile rettigheter - noe som ikke kan gjentas for ofte, og som, uansett tolkning, bør motarbeides.