Da jeg var liten, var jeg skikkelig fascinert av sveitsiske lommekniver. Jo flere funksjoner, jo bedre - forstørrelsesglass, radar og tesil på rekke og rad - med andre ord, mest mulig ubrukelig skrap på minst mulig plass. Litt sånn er det med Lorenzos andreplate, Late night déjà vu. Det er ikke det at skiva er ræva - de første gjennomlyttingene røper stadig nye detaljer, og det er underholdende å høre hvordan de forsyner seg fra glampopens rikholdige spiskammer.

Men resultatet blir like deler helstøpt og halvkult. Når åpenbare referanser til Roxy Music og Bowie avløser hverandre med lysets hastighet, som på tittellåta, kan det fort bli litt for voksent og styltete.

Et déjà vu kan være så mangt. Det kan resultere i ekstase over gjenkjennelsen, men det kan like gjerne være et ublidt møte med de forgangne festers spøkelse. Det er denne balansegangen som er skivas svakhet, men også det som gjør den til en interessant lytteropplevelse. Lorenzo er best når låtene ikke har åpenbare referanser, som på «On late summer grass.» Her får popen puste, og wall of sound-produksjonen kommer til sin rett. Men jeg frykter for at denne plata kommer til å lide de fleste lommeknivers skjebne: Noen uker med moro, og så rett i roteskuffen. Bruksområde: En oval helg på en øde øy.