Utvidelse av kampsonen er en idéroman. Det er dens fremste styrke. Og dens største svakhet.

Ideen det dreier seg om i den ti år gamle, og nå endelig oversatte, romandebuten til Frankrikes mest kontroversielle forfatter de siste årene, Michel Houellebecq, oppsummeres i følgende maksime: Seksualiteten er et sosialt hierarkisk system. Utlagt: Seksualiteten er et differensieringssystem som arbeider uavhengig av den økonomiske liberalismen, men akkurat like nådeløst og med tilsvarende resultater innenfor den seksuelle sfæren som (ny)liberalismen forårsaker innenfor den økonomiske: fattigdom og overflod. Den økonomiske liberalismen skaper vinnere og tapere på jobbmarkedet, den seksuelle på kjøttmarkedet.

Gjennom fortellingen til en 30 år gammel dataingeniør, om hvordan han og en kollega blir sendt til provinsene rundt Paris for å instruere byråkrater i bruken av et nytt dataprogram, lar Houellebecq leseren møte menneskene og det brutale livet i denne utvidede kampsonen.

Romanpersonene brukes først og fremst til å diskutere ideen fra ulike vinkler. Deres troverdighet som mennesker kommer i andre rekke. Dette gir romanen kampskriftets rå slagkraft: Det er sjelden man leser en forfatter som på en så fundamental måte angriper vestlige kjerneforestillinger som Individ, Kjærlighet, Frihet og Arbeid.

Samtidig pådrar romanen seg også tidvis kampskriftets banalitet. At personene ikke alltid oppleves som troverdige er kanskje bare en delvis gyldig innvending. Fortelleren hevder selv at det ikke er hans «hensikt å forføre (..) med psykologiske spissfindigheter». Verre er det at romanen av og til bikker over i selvrettferdig moralisme som truer med å redusere den til en uproduktiv misantropi.

I sin monomane insistering på den vestlige kulturs avskylighet rammer Utvidelse av kampsonen alt og alle som kommer i berøring med den (forfatteren og verket inkludert), og den er dermed en roman som per definisjon bør leses.