Med Monolove beviser de norske pop–prinsessene i Ephemera at de er erfarne, selvsikre musikere som tør å satse på enkel, vakker popmusikk. Samtidig er deres femte plate fortsatt frisk og uskyldsren som Ephemera alltid har vært.

Det er denne nærmest naive sjarmen som er deres styrke. Monolove er søtere enn gelétopper og marengs og eggedosis til sammen. Minst. Jeg skjønner faktisk ikke helt hvordan det er mulig å pakke så mange kalorier inn i et album uten at det blir kvalmende. Og det enda stemmene til de tre Bergens–jentene til tider ligger farlig nær Smurfe–nivå.

De har selv ymtet frempå, at denne skiva, eller i alle fall tekstene, er mørkere enn tidligere utgivelser. Hvor dette mørket befinner seg vet jeg ikke, for uansett; til og med melankoli blir solskinn i Ephemeras eventyrverden. Det her er musikk som spilles i det øyeblikket man våkner og bare er søvnig og lykkelig, i tåkelandskapet mellom drøm og virkelighet.

Hvis jeg fortsetter å høre på denne plata like mye som jeg gjør nå, kommer jeg nok til å gå lei en vakker dag. Kommer nok til å forlange noen kraftige gitarriff og et avbrekk fra all denne puddermyke pludringen. Men det har ikke skjedd enda, og til nå har jeg hørt gjennom Monolove omtrent femti ganger.