Etter heller passive Plastic fang fra 2002 er John Spencer og hans Blues explosion igjen ute etter å gjøre skade. Det er ti år siden bandet sjokkerte verden da de dro bluesen opp fra kjelleren og gjorde den farlig og sexy. Mye har skjedd siden det. Jack White. Rockebølge. The Black Keys. Blues Explosion kan skryte på seg at de fant opp bluesen på nytt for ett nytt årtusen.

Det er vanskelig å ikke svare ja når John Spencer på åpningssporet spør «Can you dig my band». Derfra og ut går det i skitten og absolutt diggbar rock\'n roll, der høydepunktene er mange og mangfoldige. Singelen «Burn it off» er en blueset poplåt av beatelsk karakter. Dan the Automator–produserte «Crunchy» er greasy og herlig skjødesløs med orgel og honkytonkpiano. Samarbeidet med Public Enemys Chuck D er derimot ikke noe å skryte av, det høres mest ut som en giddalaus utgave av Clawfinger, hvis noen husker dem. Med åra har de også lært å tøyle virkemidlene sine såpass at det går an å høre hele plata, kanskje til og med et par ganger på rad, uten å bli sliten.

Blues Explosion står altså fortsatt med en stjerne i boka. Der andre kjører retro blueskitch eller tar en enkel omgiring til bluesrock, gjør Blues Explosion sin helt umiskjennelige egne greie. En greie som gjør at du får lyst til å drikke, pule, spy og kjøre moped uten hjelm.