Etter ni år og to album med bergensbandet Logikal, har Knut Aafløy gått solo. Låtskriveren har flyttet til Oslo, men det virker som han kjeder seg i hovedstaden.

Han viser utvilsomt at han er godt påvirket av 60- og 70-tallspop, men ellers er det lite overbevisning om nye inspirasjoner. Melodiene på The Sugar and the Salt er nemlig langsomme og monotone; plata kunne rett og slett trengt litt chili.

Tekstene er akkurat poetiske nok til at du stiller deg selv spørsmål, uten at du grubler deg til søvnløse netter. Og det kan være behagelig, men når ti lette tekster spilles på en like lett melodi, blir det fort en altfor uengasjerende opplevelse. «Apparently Susan» er lyspunktet som spicer opp albumet. Denne noe sladderaktige låta om ei jente som har blitt gravid igjen, krydrer Aafløys musikkfremstilling, her virker det som han faktisk liker å synge! Dessverre blir det med denne ene sangen. Her er det mangel på gutsing. Når Aafløy avslutter med låta «Love is the wildest thing», høres det mistenkelig ut som han tenker love and singing are the two dullest things on earth, but I just have to finish this song and I'll be done and over with the album.

Aafløy har nok flere krydder enn sukker og salt i hylla si. Han har bare ikke turt å tilby dem for ukjente gjester.