Dette er absolutt ikke Argentinas re-make av The Bodyguard.

Livvakten er derimot en uhyre vellaget film med sjeldent troverdige skuespillerprestasjoner. Julio Chávez jobber for en halvviktig argentinsk minister, og lever et liv fullstendig gjennomsyret av rutine. Kveldene går for det meste med til soving og besøk hos hans mentalt forstyrrede søster, og Chávez’ liv er så trist at han nok vil smitte flere kinosaler med suicidal tomhet og god, gammel giddalaushet de nærmeste ukene. Det er trolig også filmens største fallgruve. For når en så til de grader platt og innholdsløs hverdag blir skildret så fengslende nøyaktig, så blir det rett og slett ikke videre god underholdning av det.

Dette er en film for film-flinkiser som egentlig driter i handling, men som jubler i fistel over Chávez´ skrekkelig sørgmodige ansikt 90 minutter til ende. Kanskje føles det sånn å gå på rekke og se på rumpa til Bondevik eller Åslaug Haga uke etter uke? Kanskje er jeg egentlig ikke så interessert i å finne det ut!

Livvakten gjør det vanskelig for seg selv, med en påfallende mangel av glorete farger og intens tango - effekter som vi i Europa elsker å se i søramerikansk film. All mulig respekt for det, men her hadde det nok gjort seg med en rød-oransje velourgardin eller to.