Den frie vilje starter med en svært brutal voldtektsscene, og legger seg på denne linja. Voldtektsmannen Theo har flere demoner i kroppen enn de fleste. Etter tre voldtekter og ni års forvaring, skal han ut i det virkelige livet, en ukjent og farlig verden, full av fristelser som må overvinnes. Men den største prøven, nemlig å ha et normalt, seksuelt forhold til en kvinne, settes han på i møtet med Nettie.

Den frie vilje byr på noen av de beste rolleprestasjonene jeg har sett på lang tid. Skuespillerne spiller med alle følelsene utenpå kroppen, og det gjør vondt å se på hvordan Theo må kjempe mot demonene, og hvordan han noen ganger taper. Filmen er full av fæle, groteske scener, og filmes i gråtoner som er med på å forsterke den deprimerende atmosfæren. Bokollektivet Theo kommer til, klærne han går i, måten han ter seg på, omgivelsene – alt får et deprimerende slør over seg. Regissøren har virkelig blikk for det brutale, og vil vise oss alt det råtne i samfunnet. Dessverre tror han publikum må ha det inn med teskje; filmen er rett og slett for lang.

Jeg går fra å tenke «utrolig bra», til å bli irritert og rastløs. Den siste timen med snørr, tårer og hjerteskjærende hyl kunne vært kuttet: det blir så mye at det blir komisk. Og det er nettopp det som er frustrerende.