FUNKER IKKE HELT: Lukas Kasha er bra pop, men mangler tyngde, mener vår anmelder.

Skal god musikk være både fengende og ha gode tekster? Må band ha troverdighet, eller holder det simpelthen at du får litt rockefot? Spørsmålet er åpent, og uten et opplagt svar, selv om jeg er tilbøyelig til å svare ja på begge. Likevel vet jeg at det er en drøss der ute som ikke tenker som meg, og for disse er Lukas Kashas debut Animated People’s Republic kanskje en av årets beste norske popskiver.

Bandnavnet «Lukas Kasha» er forøvrig hentet fra Lloyd Alexanders romanfigur, uten at vi skal hefte oss ved det, og uten at jeg tror det er av noen annen betydning utover det å skulle låte kult.

Bandets sound er nokså eklektisk, og kan på det beste beskrives som en blanding av pop, newwave samt god, gammel krautrock. Stikkord er synth, pop, gitarriff, pop, eyeliner og pop blandet med androgyn mannevokal. Og det gjør de bra; gutta kan spille, og på sitt beste kaster de tankene tilbake til 80-tallsforbilder som Depeche Mode, New Order og Echo & The Bunnymen.

Singelen «Love Abuse» har nok de fleste stiftet bekjentskap med, da den er A-listet fra Nordkapp til Lindesnes, i tillegg til å være en av årets beste norske poplåter. Utover dette er nær sagt alle sporene på Animated People’s Republic fengende, og jeg nevner i fleng: «People Roam The Streets», med gjestevokal fra Simone «D’Sound» Larsen, samt «I Won’t Lay Down» og «Kreuzberg 66», for å ta noen.

Men for å vende tilbake til mitt utgangspunkt: Lukas Kasha er intuitivt kjempebra pop, men mangler holdbarhet og tyngde. Dette er kanskje bare min musikknerdete måte å være sær på, men newwave-sjangeren bærer arven fra Joy Division og formann/ikon Ian Curtis. Enkelte norske band som spiller i denne sjangeren gjør ofte kardinalfeilen ved å skulle imitere både sounden og tekstene - da altså demoner, angst, stoffmisbruk og selvmord. Og det funker bare ikke når du kommer fra Bærum.

Jeg kjøper det ikke, selv om mange nok kommer til å kjøpe Animated People’s Republic.