Live Maria Roggens musikalske kretsløp har bestått av hyllede og til dels imponerende bedrifter i samarbeid med forskjellige bærebjelker i det norske jazzmiljøet. Come Shine, Wibutee, Tu’ba og Trondheim Voices har alle nytt godt av hennes vokale kvaliteter, men nå er det slutt, sett bort fra at de fleste av hennes tidligere samarbeidspartnere har slengt innom studio også denne gang. Nå står hun på egne bein, med egne tekster og egen musikk, i egne arrangementer, i tillegg til å stå for mye av fiklingen i studio.

Roggen og jeg har historisk sett ikke danset til beaten fra samme tromme, til dét er jeg for lite glad i søndagsmorgener. Dog skal det bemerkes at albumet har en del for seg, selv om det på ingen måte dytter elefanter opp trappen for mitt forhold til vokaljazz med utspring i jazzmiljøet på Inderøy. Men noen av lydinnfallene er interessante, på en skurrende, mørk, elektronisk måte, og da særlig «China,» det nærmeste skiva kommer en banger. I det øvrige vanker hun mer i det samme musikkhøgskoleflinke og udramatiske terrenget som Silje Nergaard, og av og til virker det som hun viser seg fram for instrumentene og arrangementene heller enn og prøve å tale til meg som lytter.

Og når jeg snur meg ved skivas ende, ligger tåka tykk som grøt over erindringen om den.