Det er mulig Bussen har et budskap. Den har trolig det, eller, den mener seg å ha et. Kanskje vil den si noe om det å være menneske? Om å havne i en desperat situasjon? Hvem er egentlig hjernevasket, vil kanskje Bussen spørre oss: Sektmedlemmer, eller rike, vestlige dekadente på vei til spa, som følger konvensjoner slik andre følger Norges lover? Kanskje ønsker den å problematisere vårt forhold til religion og fanatisme? Mulig det, MULIG DET! Men det funker ikke.

Hovedpersonen er Erika, den hellige skjøge. Tidligere stoffmissbruker, nå frelst. Vi kjenner henne. Hun snakker om evangeliet, mens alle mennene på scenen etter tur forsøker, teatralsk, å voldta henne. Det er dørgende kjedelig, så tankene mine driver umerkelig til en film, der ridderen griper budeia og erklærer: «jag kunne valdtagit dej».

Med samme patetiske bestemthet, men ingen troverdighet, blir vår heltinne dyttet rundt på scenen. Personene er så onde og irrasjonelle, at de stadig må spørre seg om de er mennesker. Det er de ikke, de er karakterer, og dårlige som sådan. Midt oppi det hele går Dagbladredaktør Anne Aasheim rundt på scenen med sine røde briller og kjederøyker.

Jeg sitter igjen og lurer på hvorfor det var så langt, og hvorfor religion skal være så helvetes in? Herregud.