Øverst i bokhylla, står de såkalte jeg-lå-oppe-hele-natta-bøkene. Bøkene som har ordene i sin fulle makt, og hvor det å skulle skildre dem blir både overambisiøst og vanskelig.

Boka Tingene hennes hører ikke inn under denne sjangeren, og lar seg fint beskrive.

Hovedpersonen er en suksessrik krimforfatter, som egentlig vil skrive om de dype tingene i livet. Når hans kone ikke kommer hjem fra en joggetur, iscenesetter han sin egen kriminalhistorie. Hvorfor kommer hun ikke hjem? Har hun kanskje blitt utsatt for det samme som den unge kvinnen i nyhetene?

Spenningen er ikke til å ta og føle på i boka. Handlingen, så vel som språket, er forutsigbart, og det er ingen overraskelse om kona kommer hjem eller ikke. I sentrum står hovedpersonens møte med seg selv og sin egen fortid. Folk som møter seg selv i bøker, er ikke noe nytt og kan fort bli melodramatisk. Selvfølgelig, en bok trenger ikke være original, men den må ha en nerve, enten i språket eller i fortellingen, og det savner jeg her. Sundstøl er rett og slett for korrekt.

Uansett, språket er godt, så godt at det er verdt lesinga. Dessuten er karakteristikken av hovedpersonen tydelig og nær, men jeg skulle ønske jeg hadde truffet ham i en annen setting. Tingene hennes står på den midterste raden i bokhylla.