PROVOSERENDE: Blood Diamond er en sterk film som alle burde se, mener vår anmelder.

Bare for å si det først som sist: Blood Diamond er sterk kost. Det er heller ingen vanlig Hollywood-actionfilm, selv om den har fått med seg Leonardo DiCaprio på laget. Og godt er det.

Vi befinner oss i Sierra Leone på slutten av 90-tallet, hvor en hard borgerkrig herjer det lutfattige landet. Midt oppi dette spilles et kynisk spill om såkalte bloddiamanter. Disse dyrebare steinene, tydeligvis verdt mer enn menneskeliv, smugles ut av landet, byttes mot våpen og selges på det store markedet, blant annet til unge bruder i USA.

Danny Archer (Leonardo DiCaprio), en sørafrikansk leiesoldat og diamantsmugler, er en brikke i dette spillet. Han kjenner reglene og spiller godt, men et dristig trekk hiver ham på glattcelle. Her møter han Solomon Vandy, en fattig fisker som har mistet sønnen i borgerkrigen, og som kan lede ham til Den Store Diamanten. Begge mennene er afrikanske, men med totalt forskjellig bakgrunn, forutsetninger og mål: Archer har den gigantiske diamanten for øyet, Vandy et håp om å finne igjen sønnen sin.

Sammen med en kvinnelig journalist som vil avsløre det skitne spillet, reiser de inn i bushen for å finne den verdifulle steinen. Jakten på den store, rosa diamanten gjøres i et spektakulært landskap; det er vakkert - helt til man ser de døde menneskene, de ubetydelige brikkene i spillet, som henger som papayaer fra trærne.

Filmen viser scener man skulle ønske man ikke hadde sett: alt fra voksne mennesker til små barn blir skutt og drept. Vi ser barnesoldater som trenes opp til å plaffe ned sine landsmenn. Vi ser armer bli hugget av, opplever geriljaens herjinger og ser flyktningleirer med tusenvis av desperate personer på leting etter sine kjære. Men vi ser også hvite menn i dress; mektige menn som tjener store penger på bloddiamantene, men uten å selv få blodsøl på slipset. Det er nesten verre.

«Blood Diamond» er både rå og brutal. Sjelden har jeg fått så vondt inni meg, blitt så kvalmende sint og følt meg så maktesløs over en film. Og sjelden har jeg villet legge meg ned på bakken og grine etter en film, fordi alt føles så utrolig jævlig. Nettopp derfor har alle godt av å se denne filmen, selv sarte sjeler.