Bøygen har en redaksjon bestående av masterstudenter på litteraturvitenskap, studenter som allerede har 180 studiepoeng med kanon bak seg, og som nå sitter trygt og godt i sitt elfenbenstårn og nerder på nylyrikk og samtidsprosa. En kan tro at når disse skal gripe tak i det «folkelige», blir det et nedlatende og elitistisk prosjekt.

Men den gang ei. Bøygenredaksjonen går «Det folk vil ha» friskt i møte, med et åpent sinn, og en skarp penn som er langt fra giftig. De ulike artiklene uttrykker forsøk på å forstå «folkets» lesevaner.

I lederen slår de sågar fast at: Det er ikkje uvanleg å setje opp eit skilje mellom «lystlesing» og «sikkeleg lesing», og hevder at Bøygen ønsker å vise at dette skillet ikke er innlysende. Riktignok faller ikke akkurat fantasy, Chick Lit, IKEA-katalogen og Paulo Coelho i smak hos Bøygens anmeldere, men artiklene om litteraturforskningens kjølige avvisning av populærlitteraturen er interessante og gode. En kan likevel spørre seg: om ikke litteraturvitere tør sette opp kvalitetskriterier for litteraturen, skille kanon fra drops så å si, hvem skal gjøre det da?

Flørtingen med folket framstår ikke som begynnelsen på et langvarig forhold, og når neste nummer av Bøygen skal handle om lyrikk og korttekster, regner vi med at alt snart er ved det gamle.