Marita Røstads debutalbum er gitt ut på eget plateselskap og beskrives i presseskrivet som «ti vakre låter i grenseland mellom pop og jazz.» Det må være lov å spørre seg hva vi nordmenn har gjort for å fortjene at dette grenselandet havnet her til lands. Er det mulig å få streket opp disse grensene på nytt, slik at det flyttes over til Sverige?

Silent Sunday er søt, drømmende og fullstendig blottet for motstand. Fordi lydbildet er så korrekt og Røstads stemme så utdannet, blir dette aldri særlig interessant. Det er liten tvil om at Røstad er flink, men det er også nettopp fordi det høres ut som om hun kunne ha fått til noe bedre, at musikken er uinteressant. Også tekstene blir for opplagte og intetsigende, som her: /Look I`m funny/sweet as honey/in my world it`s bright and sunny/I am happy/I can tease/Won`t you love me/love me please.

Røstad er debutant, og dem skal man som kjent være overbærende overfor. Man kan ikke forvente at en debutant skal være teknisk briljant. Heller ikke er det rettferdig å kreve at hun finner opp hjulet på nytt. Det som likevel må være lov å forlange, er at hun i det minste har forsøkt å tilføre verden noe med musikken sin. Her er imidlertid ingen grenser forsøkt flyttet, og resultatet lyder dessverre deretter.