I filmverdenen er ofte en gjeng mennesker plassert rundt et bord, tilsynelatende oppslukt av en avslappet samtale og lett nippende til en dry martini. Kelnere svinser rundt med fat fulle av russisk kaviar, gåselever og andre fancy ting, og i hjørnet står et piano, bare for å gjøre gourmetrestaurantfølelsen fullkommen. Jazztoner danser ut av det, og skaper et lekkert bakteppe for et slags gastronomisk shangri-la. Forestill deg så at ordene til pianisten i denne filmen for eksempel er Inger Hagerups. Vips, så har du har grunnstammen i mange av Camilla Susann Haugs låter.

Men hvor spennende er så egentlig lyrikk framført i tråd med visesangtradisjonen, ofte akkompagnert av klassisk jazz? Riktig så fascinerende, skal det vise seg. Flere av tekstene er dikt, blant annet av Bjørnson og Stein Mehren, noe som særlig høres på rytmen i låtene. Ordene kaster seg fram og tilbake i takt og utakt, og gjør det vanskelig å la dem forbli i bakgrunnen. Hadde Noen ganger blått vært pop eller en annen sjanger, kunne det endt i yatzy med enerterninger. Men når sammensmeltingen mellom tekst og melodi derimot gjør at det hele harmonerer så vellykket og originalt, er det ingen grunn til å tro at taffellyrikk ikke skal være stemningsskapende underholdning under sløve søndagslunsjer heretter.