Er plata bra? Kunne vi dansa til den? spør venninna mi.

Debutplata Rushmore minner om det 60-talls, rocka lydsporet i filmen med samme navn. Rushmore dunker nemlig klassisk rockeoppskrift lang vei: tempoet er høyt, gitarene skriker og riffet er suggerende. De fem bergenserne gir alt, men det er ikke alltid innsatsen som teller.

Bandet har gode intensjoner med debuten. De ti låtene virker ekte og lite konstruerte, og skaper en live-stemning som på sett og vis funker. «Summer`s boy,» som er en av de beste låtene, gjør mer enn å funke, med en fengende vokal som gir deg lyst til å danse med bassen. Ellers utpreger ikke vokalen seg særlig på plata, her er det instrumentene som skaper lydbildet. Rushmore er nemlig ikke redde for å vise seg som musikere, og spiller ut, helt ut, noen ganger for langt. Låta «Marchin,» for eksempel, skriker etter en komposisjon; å høre på skrik i ni minutter blir fort litt kjedelig. Muligens trenger de bare å stramme strengene litt til neste gang, i hvert fall hvis de vil holde på smilet ditt hele tiden.

Inntil det klarer bandet fint å få deg i god stemning, selv om de ikke setter dype lydspor. Men dansbar? Rushmore er nok aller best live og helst i selskap med en luftbass, som kan ta deg med inn i rockefiksjonen. Da danser de fleste.