GUDDOMMELIG: The Lionheart Brothers setter standarden for året, mener vår anmelder.
FOTO: Silje Ramstad

GUDDOMMELIG: The Lionheart Brothers setter standarden for året, mener vår anmelder.
FOTO: Silje Ramstad

Du har sikkert hørt det, du også. At djevelen har den beste musikken. At det i himmelen liksom går i trekkspill og langeleik, i Oslo Gospel Choir og Sissel Kyrkjebø. Og uendelige mengder panfløyte. Kort sagt: I himmelen venter det deg ingenting annet enn sakralt søppel. Det hele ledet av Ivar Dyrhaug og kapellmester Ingrid Bjørnov. Til evig tid. Samtidig pumpes det ut fet musikk lenger ned i etasjene, hver eneste kveld i uken, uten at naboene klager.

Overnevnte påstand om djevelens fortrinn har stort sett kommet fra denimkledde menn med forkjærlighet for «bredbeint, svett og ærlig rock,» strippet for dikkedarer og pinglete fiksfakserier (les: synthesizer). En stund hadde de et poeng. Kristenfolket holdt på med sitt, og de få gangene man prøvde å rocke, var resultatet Creed. Vel, det er på tide å ta himmelen tilbake. Serena Maneesh, Loch Ness Mouse, Maria Solheim og Silence the Foe brøyter nå veien i det musikalske landskapet i Norge, og mannen i kjelleren sitter mer eller mindre ribbet og kastrert tilbake. Og til alt overmål slipper The Lionheart Brothers nå løs det reneste jordskjelvet av storslått, pastoral pop så det formerlig rister i veggene også i sokkelleiligheten.

Med «Dizzy Kiss» har de trønderske løvehjertene begynt å glane mindre på skoene sine, og mer på galaksen. Det fortettede, litt druknede lydbildet fra debuten har måttet vike for et prangende og mer åpent sound, der melodiene står klarere fram og låtene kontrasterer hverandre i større grad. Gitarene kimer som i kjerka på julaften, hamrer og slår mot en vegg av tordnende perkusjon, svevende synth-tepper og blåserekker som ikke har vært i bruk siden 80-tallets amerikanske såpeoperaskapere sist benyttet dem i jinglene til Dynastiet og Falcon Crest. Legg til trillende skogsfløyter, bouzouki, mandoliner, dombjeller og tidvis majestetisk vokal, og du er halvveis nede i materien. Det låter i det hele tatt fryktelig, fryktelig unorsk, som noe de driver med i land med langt større tradisjon for og evner til magisk-psykdelisk og stort orkestrert symfonipop, og dette er skiva alle andre norske utgivelser må måles opp mot i 2007. Guddommelig.