Vi lever i en tid hvor julemarsipan dukker opp i butikkhyllene i oktober, og jula fremstår som en tumleplass for kommersielle aktører. Jula er i lomma på kapitalkreftene. Unga tror ikke lenger på julenissen, og ja, jeg har blitt en kynisk og grinete gubbe.

Husker egentlig noen hvorfor vi feirer jul lenger?

Det gjorde i hvert fall ikke jeg før Songs for Christmas havnet mellom hendene mine. Sufjan Stevens siste krumspring er et munngodt av de sjeldne, her finner vi en salig miks av gamle juleklassikere tolket med banjo, klokkespill og piano, spilt inn med en haug venner i sakral stemning. Selv om dombjeller er en naturlig ingrediens i julesanger har jeg ikke hørt de bli brukt så fornuftig som her siden Radioheads «Airbag».

Julesanger er en sesongavhengig sjanger som de fleste «kjennere» av god musikk ikke ville rørt i med ildtang. Føkk dem.

For her er lyden av familien foran en knitrende peis med gløgg i hånd, og den deilige følelsen av å gni hodebunnen etter å ha hatt på lua etter en tretimers skitur uten å ha tatt den av seg en eneste gang.

Glem Nintendo Wii og flatskjerm-TV, årets julegave er hjemmemekket, fordelt på fem disker pakket inn i en utførlig boks, og gir de av oss som har glemt det, troen på jula tilbake.

Jeg har ikke gledet meg så mye til jul på lenge.