Til høytid og fest

I utgangspunktet hadde jeg planer om å redegjøre for hvordan folkemusikerne i Majorstuen egentlig er et fårekledd punkorkester som tilfeldigvis foretrekker hardingfele, cello og bratsj. Fordi de gjør alt sjøl, på eget plateselskap, med en anarkistisk tilnærming til musikk der ingen er sjef og alt er lov. Og fordi de har navn etter et skittent veikryss milevis fra det man vanligvis forbinder med slåtter, kveding og Gudbrand i lia. Jeg slo det fra meg. Ikke fordi det er galt, men fordi det ble bare middels fruktbart for den som vil bli kjent med bandet.

I ånden er Majorstuen punkere, musikalsk driver de med ting som var siste skrik på Tidemand og Gude sin tid. Derfor holder det å si at gruppen er tradisjonsbærere uten sikkerhetsnåler, som nå har vært nede i dalgrytene og kommet tilbake med tretten sansbare og vakre tolkninger av salmer, folketoner og viser som alle hører julen til. Den smakfulle julen, vel og merke, den som ikke inkluderer kjøpefest og fossende kassaapparater, men derimot ettertanke, takknemlighet og sauene på marken. Resultatet er eksplosivt og stillfarent på samme tid, med vokalprestasjoner som legger seg rett i ryggmargen. Det er lett å sprengpønte treet, men Majorstuen bikker aldri over i det overdrevne, og Sufjan Stevens ville elsket det.