Det litterære tidsskriftet Kraftforum fyller ett år denne måneden, og er nå ute med sitt tredje nummer under tittelen «Ironi & alvor». Med dette temaet spørres det om hva som er best av det seriøse, tillitsfulle ansikt og den ironiske maske. Svar gis av forfattere som Nils-Øivind Haagensen (alvorlig), Kristín A. Sandberg (alvorligere) og Hanne «ikke-noe-tull» Ørstavik (alvorligst).

Ironi har lenge stått sterkt i norsk samtidslitteratur, og noen svar gjenspeiler nettopp dette. Haagensen mener at det beste er å ha en alvorlig tilnærming til litteraturen, men føler seg tydeligvis tvunget til å avslutte utsagnet med «Ha ha!», for ikke å fremstå som selvhøytidelig. Det kan se ut som om ironien har fått så stødig fotfeste, at det ikke lenger er mulig å si noe alvorlig uten å gli over i ironien. I så måte er dette nummeret interessant, for er det slik det har blitt?

Mistanken ser ut til å bli bekreftet i måten man leser Ørstaviks svar, når hun bjeffer at hun misliker den ironiske tonen i intervjuet: «Det det spørres om er egentlig: Er du morsom, har du humor? Eller i det hele tatt humør? Eller er du en gravalvorlig snerpe?»

Hun prøver egentlig bare å møte debatten på en alvorlig måte, men fremstår dessverre som latterlig. Med mindre hun mente det ironisk, da.