Trøndere, som andre menn, er opptatt av de nære ting: Damer, drikking og slåssing. Eller «kvæne kveita», «å drekk sæ stupfuillj» og ikke minst «slessing», som det heter i Inn-Trøndelag, den spesielt usentrale delen av Trøndelag som har fostret Pånnivågn. Pånnivågn kommer til og med fra den delen av Inn-Trøndelag som opplever storbystemning ved å kjøre mange mil for å komme fra sitt hjemsted til et distriktssentrum en gjennomsnittlig urbanist ville betegnet som motherfucking bygda fra hælvete, for å si det sånn. Jeg vet det, jeg har bodd der.

Poenget med å fortelle dette, er selvsagt at det er dette tekstene til Pånnivågn handler om. En gjennomsnittlig Pånnivågn-låt er i store trekk en brutal og primal affære, hvor fortellerpersonen bukserer oss gjennom de nordtrønderske kultursfærer med gullkorn som «faan steiki kor d klør på kuken» og «her, ta på tissn min / deinn e my stør einn din».

Har du lest helt hit, bør du ha skjønt hva slags musikk det dreier seg om. OK, det KUNNE dreid seg om et litt yngre og sintere DDE, men det er altså fylla-hardcore tuftet på et diffust minne om de svenske midtenavnittitallet-kongene LOK. Pånnivågn hevder i presseskrivet at de er i ferd med å bli mer melodiøse, men det kan du bare drite i. Banalt? Ja. Barnslig? Definitivt. Men artig? Jo da. Det skal de ha.