MORSOM, MEN: For vår anmelder forsvant Stefan Sundström til fordel, eller bakdel, for en av sine «musikere».

Dypt nede i en bunker kalt Betong står folk og prøver å sende meldinger. Det er nesten umulig. Jeg har hvert fall ikke dekning. Hva har folk på hjertet uansett, at de snart skulle få se den svenske Taube-, Vreeswijk- og Edwalls-fortolkeren Stefan Sundström på scenen og at ryktene indikerer at Lars Winnerbäck skulle finne veien til scenegulvet på et eller annet tidspunkt i kveld? Eller at Sundström skulle labbe rundt på scenen barbeint og gestikulerende, skrike av full hals og publikum med ham? Eller hvordan Sundström, når han legger hodet litt på skakke og åpner kjeften for å sluke mikken, er så skremmende lik Frank Silva som spilte BOB i Twin Peaks at jeg må se bort?

En fyr med briller faller og vrir sin venstre ankel, og en jente med røyk i hand stormer ut og etterlater seg et dragsug av sur røyklukt som blander seg med en ekstrem ubehagelig parfymelukt. Jeg blir kvalm.

Kanskje skulle de taste med implementert ordbok at Sundström kommer til å helle øl over hodet sitt og prestere å få førtiåringer som ser ut som gjengse charterturister til å riste rumpa i lag med unggutter med dreads?

Men det de skulle tastet er at jeg skulle få hele konsertopplevelsen ødelagt av Nina Ramsby. En kvinne som kaller seg musiker, men som verken kunne synge eller spille sine instrumenter ordentlig. Hun bare later som. Og lurte sikkert alle, inkludert seg selv.

Og når hun for tredje låt på rad gjentar en av sine forsøk på å traktere et blåseinstrument og musiserer som om hun virkelig kunne det, går irritasjonen min over til ringeakt.

Dette er også første gang en filleting har klart å velte en hel konsert for meg, Gud skal vite at jeg prøvde å ignorere henne og nyte musikken, men jeg klarte det like lite som du ville klart å bruke tannbørsten din etter at den har falt i dass uansett hvor mye klor du vasker den med.

Heldigvis får fansen sitt; alkoholisert rabling, utsøkte visesanger utført med stor lidenskap, sigøynerbalkanviseblues og en skrikende Sundström med Robert «Strängen» Dahlqvists gitarsoloer på slep. Publikum får sin satire og sparket i sidene til høyresiden i Sverige. Det var sikkert ordentlig fint.

Men for meg handlet dessverre konserten bare om én ting. Nina Ramsby.