Etter at Mark Knopfler, kjent som frontfiguren i Dire Straits, ble skadet i en motorsykkelulykke, har han hatt mye tid til å jobbe med nytt låtmateriale. Resultatet av dette er hans fjerde soloalbum Shangri–La. Albumet er oppkalt etter navnet på studioet, og spilt inn med den samme gjengen han har spilt med de siste ti årene: Richard Bennett, Jim Cox, Chad Cromwell og hans gamle Dire Straits–kollega Guy Fletcher.

Tempoet på Shangri–la er lavere enn på tidligere Knopfler–utgivelser. Og selv om plata i seg selv har lite med høst å gjøre, bringer det harmoniske lydbildet meg dypt inn i høstmodus. Den legendariske gitarklimpringen er som alltid fantastisk, og utmerker seg spesielt i låten «Back To Tupelo». I tillegg er Mark Knopflers glassklare dog mandige stemme som vanlig behagelig, og «5:15am» er ingenting annet en fryd for øret. Det er lett å forestille seg de halvgamle gubbene som jammer og koser seg i det klassiske femtitallsstudioet Shangri–la. Har man det gøy, blir resultatet gjerne bra, og det eneste negative jeg finner er det faktum at noen av låtene på plata er høyere enn andre i lydstyrke.

For å konkludere med et helhetsinntrykk; denne platen kan absolutt anbefales til folk som liker pop av den gamle sorten, samt å ta et avbrekk i hverdagen.