Er Langbein en fullverdig representant for proletariatet i Andeby? Lever Minni Mus på en større arv fra ukjent opphav, eller tjener hun til livets opphold som prostituert? Og hva er forklaringen på at det finnes ytterst få sønner og døtre, men desto flere nevøer og nieser, i Disney-universet?

Slike spørsmål besvares i universalgeniet Jon Gisles epokegjørende litteraturvitenskapelige hovedverk Donaldismen, et verk som nå, endelig, etter det som må kunne karakteriseres som altfor lang tid, er tilgjengelig i nyopptrykt og en ørliten smule oppdatert utgave. Og verket har tålt tidens tann - klarheten i analysene er like markant som den må ha vært i gamle dager.

Videre oppleves det å lese Gisles utlegninger om kvinnens rolle i donaldismen, eller forholdet mellom Donald Ducks rostrilongitudekvotient (forholdet mellom nebblengde og hodehøyde) og de ulike epokene i Donald Ducks tematiske utvikling, som en reise til fortiden. I det minste hvis leseren, som anmelderen, tilhører den gruppen mennesker som pleide å lese Donald-blader med en religiøs fanatikers innbitthet: Donaldismen er med svært få unntak sentrert rundt historier som tilhører de absolutte Donald-klassikerne, og det er vanskelig å ikke gripes av gjenkjennelsesglede.