Sigrun Tara Øverland og bandet hennes er uten tvil flinkisser. Frontfiguren synger som den musikkhøgskoleeleven hun er, bandet har ståbass og skiva gjestes av musikere fra forskjellige grupper i den norsk jazzscenen. Det er et stort spenn i uttrykk, og Øverlands stemme er både innsmigrende og desperat. Når alt tilsynelatende er fint og flott, hvorfor slår man ikke da baklengs salto av begeistring?

Flinkiseriet har mye av skylden. Jo da, flott sang, men det er på en måte det. Når plata kun har ett spor som fenger, blir det å høre Øverlands nydelige stemme litt som å se en kar stå og trikse med en fotball i 90 minutter: Du vil heller se en fotballkamp. Kun stemmeprakt blir for kjedelig, og det er lett å bli litt irritert over at resten av plata ikke innfrir de forventningene som det flotte åpningssporet «Losing My Other» skaper. Tara har et potensial til å være ordentlig catchy!

De selvbiografiske tekstene til Øverland gir meg en aldri så liten overdose østrogen, og man blir mett av singer/songwriter-uttrykket hennes lenge før plata er over. Likevel, dette er ingen dårlig plate, jeg bare klarer ikke helt ta den innover meg på måten som jeg antar er ment fra vokalistens side. Kanskje duger den best som bilag i bladet med samme navn?