Fra første låt slår det meg at det er én stor forskjell mellom Heidi Marie Vestrheim og Shakira; jeg kan bli full nok til å danse til sistnevnte. Jeg kommer forhåpentligvis aldri til å innta slike mengder alkohol at jeg finner meg selv i mer eller mindre rytmiske bevegelser til Vestrheims bedrøvelige vestlandslesbiske toner. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun er inspirert av andre folkrockkvinner som Ani Difranco og Indigo Girl, men hun klarer ikke å oversette inspirasjonen godt nok til sitt eget uttrykk. Låtene er sytete, uoriginale og uforløste, og gir meg altså denne dårlige følelsen, som ellers Shakira, eller Melodi Grand Prix, klarer å vekke i meg. Tekstene er i hovedsak banale, blottet for poetisk flyt, med en og annen homotvist som aldri gjøres interessant. Det er likevel noe på gang i ganske nøyaktig 50 prosent av plata: «Central Line», «Romance», tittelsporet «Beautiful Houses», «Into Space» og «The Moon» vitner om både musikalitet og talent, og nærmer seg tidvis det sarte og vakre, om man legger godvilja til. Så er det den resterende halvparten av plata, som for lengst burde revurderes av både Vestrheim og produsenter. Dette er ingen LP, det er en EP med ubrukelig vedheng. Samlet blir det en røre av ensom, uproff fjortispop som tvilsomt vil bli spilt i undertegnedes nærhet igjen.