At avstanden mellom levd og diktet liv kan være umerkelig kort bør være gammelt nytt for de fleste. Få andre jeg har lest, klarer imidlertid å spille på dette spennet og få det til å dirre så intenst som Espen Haavardsholm. Det begynner som en klassisk oppvekstroman om en fjortenårig gutts dannelsesvinter en gang sent på 50–tallet. Så, mellom kapitlene, begynner forfatteren selv å blande seg inn ved å kommentere historien han selv forteller fra et 2003–perspektiv. Det som lett kunne vært et irriterende formgrep, bidrar mesteparten av tiden til å styrke en allerede sterk historie.

Den tilnærmet selvbiografiske skildringen av en oppvekst i kulturradikalt miljø frekventert av skikkelser som Inger Hagerup og Sigurd Hoel er interessant lesning i seg selv, og Haavardsholm er bauta av en forteller. Lun Oslonostalgi rammer inn hovedpersonens selvgransken og en særdeles dyktig skildring av begynnende manndom. Ekko av psykologiske overgrep fra en selvopptatt og svermerisk ung mor og beundringen av forfatterens bestefar, motstandskjempen Martin Linge, henger mellom linjene i hovedfortellingen.

Balansekunsten mellom personlig og privat er vanskelig, og noen kapitler har en ubehagelig bismak av sjelegrafsing. Men Haavardsholm har en interessant sjel å grafse i.