Konflikt, begjær, religion i ti timer, Ibsen var ikke beskjeden når han skrev Keiser og galileer. Det er ikke Torshovteatret heller, som kutter teaterstykket ned til to og en halv time.

Teaterstykket begynner med den romerske keiseren Julians (Nicolai Cleve Broch) død. Deretter får vi vite hvordan Julian kom til makten på 300-tallet og gikk under både som hærfører og som medmenneske. Han hylles når han innvies som keiser, men da han går bort fra kristendommen, gråter de kristne. Keiser Julian er nådig og gjeninnfører isteden den greske hedendommen. Han vil gi mennesket den jordiske lykke, og selv eie verden.

Broch eier Julian helt ut til den lilla keiserkappa, makt, begjær, selvhøytidelighet, men også sårhet hviler på keiserens skuldre. Det er en gjennomgående stolthet på scenen, og det er like mye skuespillerne som Ibsens ære. Gjennom groteske og blodigsterke virkemidler både skvetter og gufser man. Skillet mellom liv og død, makt og fall er lite på scenen. Det kan til tider bli vanskelig å følge den dramatiske historien, med en tung svevende tekst. Likevel, oppsetningen viser igjen Ibsens aktualitet, ved at for eksempel kostymer og gester vekker assosiasjoner til Hitler. Dessuten bruk av hijab - da er det plutselig ikke lang vei til dagens konflikt.