Et vanlig vorspiel før Den Store Lørdagskvelden på by’n: Man stæsjer seg litt ekstra, det er forventninger i lufta og alle er glade: «Nå skal vi virkelig ha det gøy, dere!» Men før man vet ordet av det, sitter man i taxien på vei hjem med en kebab i hånda mens man knurrer lavt over at forventningene ikke ble innfridd. Jeg får den samme følelsen av å høre på The Magic Bullet Theory, det danske bandet som med andreplata Love aka Sugar har litt for høye forventninger til seg selv. Her smøres det på med for mye av alt: blåseinstrumenter som sax og trompeter skal få fram go’-foten, mens trommer og intens klapping skal få opp stemninga. En sterk, skrikete stemme med mannskoring i bakgrunnen skal virkelig gi lytterne bakoversveis, mens enkle rim av typen «I need love/ You know it`s true/ Yeah, I need you/ That`s the truth!» skal få alle til å synge med av full hals. Resultatet blir dessverre too much: Bandet har rett og slett poppa for mange kjærlighetspiller. Det synges og spilles om kjærlighet i alle varianter, innpakka i et lydbilde som tydeligvis vil spre sprudlende glede på mørke høstkvelder. Hyggelig det, men plata hadde hatt godt av å roe ned noen hakk. For det er ofte kveldene man ikke har så høye forventninger til som faktisk ender opp som de mest vellykka.