FINT: Men det er også alt, mener vår anmelders venninne.

... var det første jeg så da jeg kom inn i ankomsthallen på flyplassen i Berlin i forrige uke. Ei gammel kjerring satt der i en stygg strikkagenser på forsiden av Bild Zeitung, med ei polarbikkje på fanget, så kvit og fin i pelsen. Det hele gjorde meg urolig. Det andre jeg fikk øye på var Saskia, ei artig jente som jeg har kjent i fire år. Saskia er filmmaker, hobbygitarist og storforbruker av kamomillete; i tillegg har hun med tiden hørt mye norsk musikk, spesielt Loch Ness Mouse, som jeg har sørget for å fore henne poste restante med. Remington Super 60 vaker litt i det samme terrenget, et sted mellom Beach Boys og Stereolab, mellom harmonier og casio-safariturer og soundtracket til italienske b-filmer ingen har sett. Skiva burde derfor være hennes bag.

Nja. Da Saskia første gang lyttet til Go System Go, syntes hun den gjorde lite inntrykk, men funka i bakgrunnen når hun kokte seg te. Siden skulle hun like flere av låtene. Og stille seg revnende likegyldig til andre.

- Tittellåta er finest. Den minner om sekstitallsdekor og folk som snakker. Eller forsøker å snakke, mens de drikker coctails og ser på jenter i miniskjørt på en bar i Kreützberg. Veldig easy listening, men jeg liker det. Veldig svevende og lett i øret. Den er ikke eksepsjonelt spesiell, men alt må jo ikke være epokegjørende, heller.

Deretter fulgte diverse betraktninger om fugler i kirsebærtrær og klissete strykere, luftige tanker om duetten «She Don’t Lie», som ble litt forringet av en korist som sikkert var en høy og mørk hipster chic (overveiende sannsynlig), men som ble berget av den mannlige heltens «She don’t lie, I don’t know why» samt en deilig rytme. Hun kunne ikke helt sammenlikne den med murens fall, men likte låta godt nok likevel. Andre spor grein hun mer på nesen av, blant annet ei julelåt som var søt, falsk og plastisk, og minnet om amerikanske turister ved Checkpoint Charlie. For ikke å glemme sistelåta ut, som ikke trigget noen som helst følelse, og mest minnet om å vente på S-bahn i rushtida, uten å orke tenke på noen ting.

- Jeg får den følelsen litt for ofte når jeg hører dette bandet. En følelse av ingenting. Det er fint, men det er også alt det er.

Ei skive som ikke skaper de store overskriftene, med andre ord.