For lite homoerotikk

Se for deg en svett og naken synth voldtatt av fire maskerte superhelter uten klær i en trang og klam bakgate i NY, mens sleazy gitarriff fra 80-tallet krystes ut som en elektronisk omelett stekt mellom deathpop og darkwave. Det er sånn x.lover vil låte.

Men ikke helt sånn de høres ut, selv om 80-tallsreferansene utvilsomt henger usjenert på bandets knagger. Vi vet vi stjeler som ravner, men det er bevisst, liksom.

Om det er noe å henge seg opp i er ikke så viktig. Det som er mer fremherskende med x.lover er at de er best når de lar den grenseløse homoerotikken styre spakene, og det skjer vel strengt tatt i full effekt kun én gang, i platas origo – Jalouxie. Alt som kommer før og etter er en skuffelse. Låta er en fest, og midtpunktet jeg må peke ut dersom jeg blir tvunget til å bruke «sangen-er-verdt-skiva-alene»-argumentet. Wicked Game med Chris Isaac i armene på en fyr og hele Joy Division på slep. Subtilt og sexy. Me like.

Det er i denne utilslørte gleden og entusiasmen bandet skulle ha utspilt sin svette rolle. Jeg vil høre ballesaften renne og kjenne maskaraen svi i øynene!

I stedet blir det meste streit og kjedelig, som «Tigerbomb», anmassende og komplett med ekstremt usexy stønning fra en av de kvinnelige bidragsyterne.

Mindre denim og mer lær neste gang, takk.