Tormod Haugland er etter alt å dømme en venstreradikal vestlandsromantiker som kjenner markedsliberalismens klamme hånd kvele samfunnets radikale røster. Kombinert med et absurd demokrati som gjør radikale endringer umulig, opplever «eg»-personen et samfunn der enkeltindividene får stadig færre arenaer for deltagelse, og ikke lenger kjenner ansvar for å føre felles agenda.

Haugland ønsker å formidle avmaktsfølelsen som oppstår i kommunikasjonsvakuumet, gjennom en bevisst fragmentert roman. De forskjellige delene henger derimot så lite sammen at fragmenteringen gjør romanen nærmere en novellesamling. Den siste delen utvikler seg også uten forvarsel til en lettere forvirra thrillervariant, noe som fremstår både uferdig og unødvendig for historien.

Forfatteren er derimot god i små porsjoner, og har en god evne til å formidle poengene gjennom varierte dialoger og et rikt persongalleri. Deler av historien er åpenlys, men humoristisk og velformulert samfunnssatire, men fortellingen svikter dessverre når poengene skal illustreres i historien.

Mye morsomt, og mange anledninger til å tenke både to og tre ganger over gode poenger, men langt fra helhetlig. Forfatteren har store visjoner, men No Mar bjeffer vesentlig mer enn den biter.