Nils-Øivind Haagensen er en bra fyr. Han skriver dikt om å henge på kafé, sitte på bussen og se på alle de rare menneskene eller titte ut av vinduet, om damer, om Pablo Neruda og om barndomsminner fra en forglemmelig bydel i Ålesund og om storbyen. Ganske alminnelige ting, altså. Av og til kan diktene hans minne om noe Martin Kellermanns Rocky kunne skribla ned i et reflektert øyeblikk i bakfylla. Andre ganger minner de om … Nei, de minner egentlig ikke om så mye annet enn det. Det er i og for seg like greit, for alle som har lest Rocky vet at tegneserien er dritbra. Det er Hvorfor er jeg så redd? også.

Ofte virker det ikke som om Haagensen har visst hvor han vil med diktene før han begynner på dem. Han lar bare pennen gå som den vil, uten å bry seg for mye om form og sammenheng. Det gjør at enkelte av diktene i stedet kan virke som små noveller, og er med på å gjøre tekstene umiddelbare, upolerte, spontane og herlig godt skrevet. Du føler at diktene handler om deg da du hang på kafé, satt på bussen og så på alle de rare menneskene eller tittet ut av vinduet, om damer, om Pablo Neruda og om barndomsminner fra en forglemmelig bydel i Oslo og om storbyen. Nettopp den gjenkjennelsesfaktoren er en av poesiens viktigste oppgaver, og Haagensen klarer den så det holder.