Du husker Ingeborg Heldal? Hun dama som stod og liknet på Monica Lewinsky utenfor slottet og ble hilst på av Bill Clinton, for så å bli headhuntet som programleder til et quiz-show som gikk midt på sommeren? Som ingen så på, fordi det gikk midt på sommeren? Nå er hun tilbake, om enn bare på kubjeller i tre fattige minutter. Hun kommer fra oppgaven med æren i behold, litt sånn som Seven selv med We Are Only Stars. Og selv om jeg vel aldri helt har klart å falle i staver over popdisco type Blondie, eller ment at Surferosa og Briskeby på noe tidspunkt har vært annet enn totalt poengløse prosjekter, er jeg villig til å se mer mellom fingrene i tilfellet Seven, slik disse høres ut i 2006. Sant nok trekker de en smule på ovennevnte, men vokalist Anette Gil synger om ikke Debbie Harry så i alle fall Mariann og Lise godt opp i pølsebua. Dessuten skriver bandet til tider hemningsløst enerverende melodier, men på en uforklarlig god måte, som i den nesten overkant smittende «Here She Comes». Den er så tyggegummi at jeg nesten mistenker bandet for å ha konsultert Annie midtveis i prosessen, der den kommer med modulering og hele kostebinderiet. Ellers en forbilledlig produsert og clean skive, med nok cool og attitude i seg til å vare en stund, og ikke føles hul og meningsløs ut neste uke.