Hjemme i Danmark hypes Spleen United på samme måte som 120 Days i Norge. Halvveis ut i Goodspeed Into the Mainstream skal det godt gjøres å skjønne hvorfor.

Noen av de første låtene er nemlig som å åpne Pandoras eske med slappe synth-arrangementer og annet uengasjert elektrodilldall. Mulig det skal det være arrogant trendy, men her er alt fra nærmest parodisk Kraftwerk-imitasjon i progrock-stil til noe som minner om trance (!).

Først halvveis ut i de 50 minuttene erstattes marerittene av elegant, drømmende electronica/rock, og man lurer på om det kan være noe i hypen likevel. Messende og repetitive melodier hamrer på nesten irriterende vis i stykker det som måtte ha opparbeidet seg av dårlig innstilling så langt, til tross for slappe og oppbrukte tekstlinjer som «What are we doing here?».

«Streetfighter» er en av høstens mest delikate låter med iskald, skjør innpakning. Det samme kan sies om den altfor korte og narsissistisk selvtitulerte «Spleen United». Med et keyboard-riff Springsteen ville drept for på 80-tallet, sitter den rett og slett som en orgasme for øret.

Spleen United er som en ménage à trois med Mews vokalist, New Orders bassist og Sigur Rós’ produsent. Problemet er at de bare tidvis besitter alle tre kvalitetene på én gang.