Ute i skogen bor en raggete, halvgammel einstøing sammen med en flokk hunder. Hver natt hører han som besatt på BBC World Service på sin gamle radio. Hver dag snekrer og banker han, og lusker rundt i skogen og plukker opp alt mulig rask han kommer over, fra blåbær til rosa bikinitruser. Han dyrker sine egne poteter, har salvie på alt fordi det er det eneste krydderet han klarer å dyrke, og drømmer om den dagen det skal traske en elg så nært hytta at han kan klare å drepe den uten å gå på jakt.

Men han er ikke en fantasifigur i en Erlend Loe-roman, men en faktisk ordentlig mann, Bjørn Gabrielsen. Og Veien ut er Gabrielsens bok om livet på landet, en slags oppdatert versjon av Walden, Henry David Thoreaus ildnende protest mot det sinnssyke forbrukersamfunnet på 1800-tallet.

Er den genial? Nei. Undertittelen «En mann. En skog. Ett år. Ingen plan.» sier i grunnen alt. Boka er veldig trivelig, spekket med artige anekdoter og full av info, men den mangler et konkret budskap til leseren. Gabrielsen har åpenbart sterke meninger, men virker rett og slett litt for redd for å framstå som misjonær. Dermed blir det litt som å lese en bokversjon av de klassiske TV-dokumentarene om gamle gubber i skogen som sager ved og trasker rundt mens årstidene forandrer seg.