Oja-oja-a-ha-ha

I den grad Casiokids har vært kjent de siste par åra, har de vært kjent som de elektronikagutta som har skyggeteater på scenen. I likhet med en del andre navn som baserer seg mer på strøm enn strenger, har de slåss mot det faktum at elektronisk musikk er dritkjedelig å se live, og de har klart det bedre enn de fleste. Kanskje litt vel godt. For der enhver tilskuer kan se at sceneshowet til f.eks. The Knife er laget for å passe musikken, virker Casiokids’ medbrakte teaterfortellinger om de afrikanske robotene som et symbiotisk forhold mellom lyd og lys som utfyller og støtter seg på hverandre, og spørsmålet blir dermed hvorvidt Fuck MIDI! skal lyttes til som et album eller som et soundtrack.

Svaret på det spørsmålet blir ikke akkurat klarere av at skiva har Afrika som gjennomgangstema. Til tross for at kun tre av elleve låter er eksplisitt afrikanske i temaet, er disse så virkningsfulle at stemningen farger hele lytteopplevelsen. Men det er ikke hvilket som helst Afrika som skildres, det er barndommens Afrika. Hottentotter og ville dyr, ikke sult og snikskyttere. Lydboksamples og naiv stammesang maler et bilde du nesten garantert har glemt at du har sett før. En tur tilbake til når Afrika var noe totalt ukjent og skummelt fascinerende er verdt å sjekke ut, soundtrack eller ikke.