Jeg vet ikke hvem som har skyld i denne situasjonen, men den er ikke god, og den er ikke real. Det skal teoretisk være mulig å høre på Maria Orieta uten å kun høre dama til Øystein Greni, men all medieoppmerksomhet, all PR, alle presseskriv, alt handler om det. Å anmelde Maria Orieta som en person som står på egne ben artistmessig ville ikke være saklig, for hun gjør ikke det, og det gjør det vondt å innse.

Det kunne vært unngått. Intervjuer handler om det som er salgbart, det er klart, men skiva kunne vært hennes. Men nei, Greni har produsert, og han har skrevet, og han har kora, og han har spilt gitar, og det er særlig Grenis umiskjennelige gitarveiver som gir de jævlig ekle assosiasjonene til en villøyd Charles Foster Kane som klapper i operahallen, og man vurderer et desperat øyeblikk å melde seg inn i Ottar, for man skal ha kommet lengre enn dette i dag, men man har ikke det.

Against The View er ikke noe mesterverk, men det er nå like greit, for hvor man skulle lagt æren dersom dette var bra, er ikke lett å si. Den høres akkurat ut som du tror den høres ut, full av nedstrippa lydbilder og vage tekster om kjærlighet og vær. Undertegnede håper for guds skyld at Greni holder seg langt unna Orietas neste skive, og frigjør henne fra det stigmata han er, hvor godt han enn vil.