Ølbonglivet er hardt og jeg pleier å stagge lysten til å reparere dagen derpå. På samme veslevoksne vis pleier jeg heller ikke dra ut på søndager. Bransjekveld for alkoholiserte bartendere. Usj. Jeg ramla ukritisk utpå allikevel etter å ha hørt «Gong Ghetto» et par ganger på rad. Det er nemlig noe med Rune Brøndbos (altså Sternklangs) idiotisk fengende melodisans som gjør at man får jævla lyst til å feste. Mye. Og jeg er parodisk dårlig på å si nei.

I stedet for å være selvhøytidelig og sær, naiv og gjennomsiktig eller bare dårlig, er store deler av Transistor Beach skittendeilige publikumsfrierier som i spann med oppriktig fine roligere spor fortjener lyttere. Og som tidvis ligger så langt foran resten av den etablerte elektronikascenen at det er tidsforskjell.

Mannen har en høyt utviklet sans for trommeprogrammering og bass nok til å gjøre anlegget ditt forbanna og dansegulvet skeivt. Det eneste aberet er «That Everlasting Sense», som jeg hadde kutta kjapt, og det noe retningsløse tittelsporet. Til og med roligdansen «What She Says» med han litt sytete fra Minor Majority funker forbausende godt.

Jeg mener å huske i et slags bruddstykke fra søndag at jeg i noen minutter trodde jeg kunne danse. «Gong Ghetto». Eller var det «Tricky Girls»? Risikabelt uansett.