Ari Behns siste i lydbokform opplest av Trond Espen Seim skaper verken entusiasme eller raseri. Tross godt språk og slagferdighet klarer verken Ari eller Trond å imponere, men derimot å sjokkere meg med vulgært språk og banale utleveringer. Kanskje det å bli sjokkert er hele poenget, men å skrive en hel roman for å ta journalistnorge i skole er kanskje å ta litt i.

Kryx, hovedpersonen, har i stor likhet med forfatteren selv levd et utsvevende liv i selskap med Norges kulturelite. Når skuespiller Trond Espen Seim forteller om den munnrappe komikerblondinen Vera Sara som Kryx knuller og slår, og fotografen fra Nord-Norge som filmer sexorgier med unge modeller, ser jeg for meg Anne Cath. og Per Heimly i god sving. Desto mer personene i romanen minner om Aris tidligere bekjentskap, jo kvalmere blir det hele. Sadomasochisme á la Anne Cath. og Ari er ikke spennende. Heller ikke skjeden og livmoren til Kryx’ (eller Aris?) mor som gikk tapt under fødselen av den eminente prinsen er noe å kose seg med sene høstkvelder. Dette er og blir vulgært, monotont og en gjentakelse fra forfatterens eget liv som vi allerede har lest om i media, bare fortalt med egne stygge ord og nye fiktive navn.

Men takk, kjære Ari, for innblikket i kulturlivets mekanismer. Og takk, Trond, for en deilig stemme.