Skulle jeg sammenligne Besøket med noe, må Stig Sæterbakkens siste roman tilsvare følelsen av å få hodet dyttet ned i do i 191 sider, og bare bli trukket opp de gangene ett kapittel slutter og et annet begynner. Jeg tror faktisk ikke jeg har pustet like lite siden Haisommer. Ellers husker jeg at jeg på side 88 strakk meg etter kaffekoppen, men bommet så stygt at den gikk i gulvet, med alt det sølet det medførte.

La meg få ile til med at vi her ikke har en pageturner i en påskekrimforståelse av ordet, men et persondrama i arven etter Vesaas, der handlingen på mesterlig vis drives framover av nerven og intensiteten i det uuttalte. Advokat Sigmund Winther blir på sin 42. fødselsdag oppsøkt av en tidligere klassekamerat med et gammelt kassettbånd i hånden. Lyden av sin egen stemme, slik den avslører seg i all sin monotone livløshet i de mest opphetede diskusjoner, skal rive vekk teppet under Winthers eksistens. Hans argumentative kraft svinner gradvis hen, og med det reduseres også følelsen av å være et menneske med betydning utover ham selv, en følelse som bare virker selvforsterkende jo mer han prøver å fri seg fra den.

Halvkvalt, fortettet og truende i tonen presser Sæterbakken Winther mot stupet. Etterpå høres bare lyden av fallet. Eller var det gjenoppstandelsen?