Det er lenge siden de eminente folka bak bladet Avsagd Hagle påviste den pinlig overdrevne bruken av ordene hånd, fugl og tre i norsk lyrikk. De tre ordene er resultat av dikternes tendens til å skrive det de ser framfor seg, når de sitter der og kikker ut av vindusruta og venter på den gudssendte inspirasjonen, hendene hvilende på tastaturet.

I årets debutantantologi fra Cappelen er det mange hender, fugler og trær. Det er også mange vindusruter, kalde og med regn bak. Mange store kjærligheter og høye fall, smerte som sitter i margen/knoklene/beina (knokkelkvota er herved brukt opp, kamerat), reiser mellom spennende byer, engelske sitater fra gamle slagere og høytsvevende undring rundt skriveprosessen og forfatteryrket.

Hver for seg er flere av dem spiselige, sammen blir det overkill. En kunne ønsket at de torde strekke seg ut over seg selv og sin hånd, fugl, sitt tre.

Det er gode tekster her og. Anne Gunn Halvorsen skriver nådeløst og upretensiøst om det harde livet på landet, Erlend O. Nødtvedt skriver med stor musikalitet og huldermystikk om Edvard Griegs døde datter. Disse gir inntrykk av å ville formidle noe, av å ha noe å tilføre. Og de har skjønt at «å eksperimentere med språket» ikke trenger begrenses til bruk av små forbokstaver og ukonvensjonelle linjeskift.