POLITIKK?: Nei. (FOTO: UIP)

Som alle andre sto jeg 11. september 2001 og så flyene krasje og krasje, og funderte på når filmen skulle komme. Nå er den her. Juba-juba.

Og den er kjip.

Se en av de senere åras viktigste verdenspolitiske hendelser - nå uten politikk!

Filmen begynner for så vidt bra. Den skildrer morgengryet i et glansbildenes og musikkvideoenes New York. The Big Apple! Byen som aldri sover! Du veit hva som skjedde den dagen. Hva som har skjedd i etterkant. Fly, eksplosjoner, fallende penge-, makt- og fallossymboler, storpolitisk baluba, krig og heltemot og lass på lass med personlig skjebnedrama. 11. september er himmelsendt materiale for katastrofefilmen. Oliver Stone har lagd den mest konvensjonelle, pusemyke patriotparaden av det hele.

World Trade Center handler om politimennene Will og John, som ble sittende fast i det ene nedraste tårnet. Mye stål og støv. Tunge ting som raser, eksplosjoner og branner og døde kamerater og knuste kroppsdeler. Deres tolv fastklemte timer var ikke noe særlig. De ligger der og utveksler familieminner og dødsangst. Deres frustrerte fruer biter negler og griner og klemmer på barna sine og trøstes av fedrene sine ute i forstedene. «Filmen følger også deres koner, barna og foreldrene som led sitt eget lille helvete..», heter det i UIPs presentasjon. En dårlig konstruert setning, men de fire siste ordene sier mye. Dette er filmen om noens eget lille helvete. Det kunne vært noens eget lille helvete i Armageddon, på Titanic, under flygende tallerkener i Independence Day.

Og det er et feigt, fantasiløst grep, materialet tatt i betraktning. World Trade Center er bare en linedance-oppvisning i heltemot, i kjernefamiliens verdier, dugnadsånd og nasjonalisme.

Filmen har en innmari bra scene; en samtale utenfor en bygning, plutselig avbrutt idet alle vender blikket mot himmelen - og det eneste vi får se er skyggen av et fly mot veggen, en skygge som ligger altfor, altfor lavt. Stone har funnet alternative vinkler i iscenesettelsen; skyggen mot veggen, raset fra innsiden. Fint.

Men en hel film om at to menn ligger fastklemte i mørket skikkelig lenge? Litt kjedelig.