Å lage god monoton musikk, som ikke er kjedelig, er veldig vanskelig. Litt for vanskelig for Huntsville, viser det seg. CD’ens fire låter har innslag av trance, acid, drum n’ bass, ambient, samt gitar og mer vanskelig definerbare lyder. Den flere minutter lange pipingen på platas begynnelse melder om musikere med sans for det monotone, men som mangler øret for de musikalske omslag som trengs for å redde låtene fra å bli kjedelige. Og Huntsville er tidvis kjedeligere enn minimalisten Steve Reich på sitt kjedeligste. Og det er ganske kjedelig. Det er for eksempel rørende optimistisk å tro at seks minutters lett klimpring på gitar alene blir bra. Da må man i det minste spille flere enn tre grep. Dog klarer Huntsville tidvis å vekke interesse ved å ha gode partier der rytmene sitter og man ikke blir irritert over disharmoni, men dessverre er ikke dette nok til å redde en CD som er vågal i sitt forsøk på å blande stilarter, men som ikke makter å gjøre det interessant nok. På sitt verste høres de ut som to kompiser som sitter på gutterommet der den ene mekker trancerytmer på en gammel Mac, mens den andre forsøker å lære seg å spille gitar. Huntsville må nok sette seg ned og stille spørsmålet om visse stilarter rett og slett ikke kan blandes, eller at de kan det, men da av noen helt andre.